Samfunn

Paradokset av å leve i øyeblikket og nyte livet som ung og å gå imot systemet alle andre følger Jeg prøver å gjenkalle følelsen av å være selvstendig næringsdrivende og ikke føle seg knyttet til korporativ arbeidsplass/arbeidsplass/det å være en ansatt. Det skremmer meg, i den forstand at jeg allerede bekymrer meg over at jeg har latt meg selv bli overvunnet av tanken og troskapen om at man bør holde fast ved jobb (spesielt hvis man er kvinne), fordi det er sikkert, å være bundet til jobben. Når jeg tenker på det, har jeg ikke lyst til å være bundet til noen fast jobb. Jeg vil ikke være ansatt ved det mest glamorøse motemagasinet (ok, jeg takker ikke nei til jobben, men du skjønner poenget), vil definitivt ikke være en ansatt lærer eller assistent, vil ikke være lege eller regnskapsfører eller noe som helst som binder meg til jobbe i den grad av at jeg har en sjef jeg må forholde meg til og begrenset med frihet av hvordan jeg styrer hverdagen min og retningen min. Jeg vil ikke svare til noen. Og det høres sykt ut for noen, og mindre «realistisk» for meg enn det det gjorde for bare noen uker siden. Arbeidsplassen min har sunket meg ned til deres nivå med en uselvstendig og ukritisk tankegang uten å utfordre systemet eller sette spørsmålstegn ved det eller ved dets effektivitet. Det forundrer meg hvor mye tillit og overgivelse enkeltmennesket har og gir til de etablerte systemene uten å sette spørsmålstegn. Hvor akseptert det er. Alle korporative arbeidsplasser har en helt lik hierarkisk struktur med like drittsekker av sjefer, uansett hvor glamorøst firmaet eller institusjonen er. Hierarki er en pest mennesket lever ved og det synker allmennheten.