Frykt og Avsky i Indre Østfold: Min Helg som Staysmans Gissel

​Vi var et sted rundt Kløfta da bassen begynte å ta tak. Ikke en vanlig bass, men en dyp, tarm-ristende frekvens som fikk tannfyllingene til å vibrere i takt med en remikset versjon av en dansebandlåt fra 1994.

​Jeg satt tapet fast i passasjersetet på en ombygd Ford Excursion som luktet av sur Red Bull, Wunderbaum (typen «New Car» blandet med «Skog»), og gammel svette. Bak rattet satt han. Beistet. Myten. Staysman.

​Han hadde ingen skjorte på seg. Brystkassa glinset av babyolje og tatoveringsblekk. Han skrek inn i en walkietalkie som ikke var koblet til noe som helst.

​– VI MÅ TIL FLISA! DET ER DER DET SKJER! DET ER DER GUD BOR I KVELD!

​Jeg prøvde å protestere. Jeg skulle bare kjøpe en oat latte på Grünerløkka. Nå var jeg kidnappet av Norges yppersteprest for rølp, på vei inn i mørkets hjerte.

​Stopp 1: Grendehuset fra Helvete

​Vi ankom et sted som kartet kanskje kaller «Romedal», men som så ut som kulissene til en post-apokalyptisk Mad Max-film sponset av Biltema. ​Staysman sparket opp døra. Han ventet ikke på at bilen skulle stoppe helt. – UT MED DEG, DIN JÆVLA KULTURRADIKALER! ropte han og dyttet meg ned i gjørma.

​Foran oss lå et samfunnshus som pulserte. Det rant kondens nedover vinduene. Utenfor sto en hær av ungdommer i arbeidsbukser med refleks, vernesko og solbriller på natta. Det brant i en tønne. Noen hadde kjørt en traktor opp på taket av et uthus. Hvorfor? Ingen visste.

​Staysman løp inn i mengden som en rambukk av ren glede. Han var ikke en artist her; han var en messias. Han klatret opp på en stabel med paller, hevet en flaske med blank væske (jeg antok det var spylevæske eller 96%), og brølte: – ER DERE KLARE FOR Å BLI STYGGE?!

​Mengden svarte med et primalskrik som fikk blodet til å fryse. Jeg ble dratt inn i moshpiten. Det var ikke rock'n'roll. Det var verre. Det var bygdedans. Svette rygger, lukten av snus (Løs, General), og en DJ som spilte «En godt stekt pizza» på repeat, men raskere for hver gang.

​Delirium i Dokka

​Jeg husker ikke hvordan vi kom oss derfra. Jeg husker bare at Staysman kjørte med knærne mens han spiste en kebabtallerken med begge hender og sang duett med seg selv på radioen.

​– Du forstår det ikke, gjør du vel? sa han plutselig, ukarakteristisk rolig, mens han tørket hvitløksdressing av brystvorta. – Dette er det ekte Norge. Du med dine bøker og din ironiske distanse... du er død. Disse folka? De lever. De brenner dekk for å kjenne at de eksisterer!

​Vi var på Dokka nå. Campingplassen. Det åndelige sentrum for norsk harrykultur.

​Staysman parkerte ved å krasje mykt inn i en campingvogn som allerede var halvveis demontert. – NU KÖR VI!

​Det som fulgte var tre timer med ren, ufiltrert galskap. Staysman startet en konkurranse i «Hvem kan drikke raskest fra en vernesko?». Han tapte med vilje for å vinne folkets gunst, før han rev av seg buksa og sto i en leopardmønstret tangatruse mens han fyrte av konfettikanoner rett inn i fjeset på en lokal råner som gråt av lykke.

​Jeg satt i et hjørne og klamret meg til en lunken boksøl. Jeg hallusinerte. Jeg så Freddy Kalas ri på en elg over himmelen. Jeg så Petter Pilgaard smelte om til en gullbarre.

​Siste stopp: Soloppgang over vraket

​Våknet. Jeg lå i bagasjerommet. Vi sto stille. Stillheten var øredøvende.

​Jeg krøp ut. Vi sto på en øde skogsvei et sted nær svenskegrensa. Tåka lå tykk over et jorde. Staysman satt på panseret av Excursionen. Han røykte en sigar som så ut som den var dyppet i motorolje. Han så ut mot soloppgangen, fullstendig uberørt. Ingen fyllesyke. Ingen anger. Bare ren, uendelig energi.

​Han snudde seg mot meg. Øynene hans var to svarte hull av kaos.

​– Fin tur, sa han. – Er vi ferdige? hvisket jeg. Stemmen min var borte. Sjelen min var skitten. – Ferdige?

​Han lo. En latter som hørtes ut som en V8-motor med hull i eksosanlegget. Han kastet sigaren, hoppet ned fra panseret og satte seg inn i bilen. Han ruste motoren så fuglene flyktet fra trærne i panikk.

​– Det er søndag, gutten min! DET ER DA DE EKTE HELTENE DRIKKER! VI SKAL TIL CHARLOTTENBERG!

​Han sladdet ut på veien igjen, døra mi sto fortsatt åpen mens jeg klamret meg fast for livet. Jeg innså da at jeg aldri ville komme hjem. Jeg var en del av sirkuset nå. Jeg var en disippel av Rølp.

​Og bassen... bassen sluttet aldri