Finnes det en håp etter en største feil?

Hei… jeg er i en veldig vanskelig situasjon i livet mitt og trenger virkelig råd, eller kanskje bare litt håp.

Jeg vet mange kommer til å si “gå videre”, men vær så snill… ikke skriv det. For meg føles det som om livet mitt nå bare har to veier, og jeg står helt fast.

Jeg var gift i 17 år. Vi har barn sammen, den eldste er 15. Vi hadde våre opp og nedturer som alle andre, men i stedet for å møte problemene valgte jeg å rømme fra dem. Jeg lukket meg inne i min egen verden og tok den feige veien.

Jeg begynte å snakke med andre damer på nett. Først uskyldig, så mer og mer. Til slutt ble jeg avhengig av oppmerksomheten, samtalene, bildene… alt det nye og spennende. Jeg var interessert i flere, og til slutt trodde jeg at jeg var forelsket i en av dem.

Jeg fortalte sannheten til kona mi. Det knuste henne. Vi ble separert. Barna tok det veldig tungt, og jeg forstår det. Hun hater meg nå, og ærlig talt… jeg forstår hvorfor.

Etter tre måneder flyttet jeg sammen med hun jeg trodde var “drømmedama”. Men det viste seg raskt at det ikke var ekte. Hun hadde sine egne mål, og forholdet vårt varte bare i 9 måneder før hun gikk videre til en annen.

Men det viktigste er dette: jeg innså at jeg bare elsker kona mi. Jeg har alltid gjort det. Gresset var ikke grønnere på den andre siden det var bare en flukt.

Jeg var svak. Jeg prøvde å unngå livet mitt, rutinene, problemene… jeg ville ha spenning og noe nytt. Nå ser jeg hva jeg har ødelagt.

Jeg vil ha familien min tilbake. Jeg klarer ikke leve uten eks kona mi. Jeg går til psykolog og har gjort det i 3 måneder. Jeg prøver å jobbe med meg selv. Jeg har prøvd å ta kontakt, men hun har blokkert meg overalt. Vi har kun minimal kontakt om barna.

Jeg forstår at hun ikke stoler på meg og aldri vil, jeg forstår at jeg ødelagt det som vi bygget i 17 år.

Men jeg er desperat. Jeg vil fikse det jeg har ødelagt, hvis det i det hele tatt er mulig.

Er det noen her som faktisk har opplevd noe lignende… og klart å finne tilbake til hverandre igjen etter et sånt brudd?
Hva gjorde dere? Finnes det i det hele tatt en vei tilbake… eller en måte å vise henne at jeg har forandret meg og angrer? Jeg vil ikke leve uten familien min