Videre bør de generelle sakskostnadsreglene justeres. Tvistelovens erstatningsrettslige kostnadsprinsipp kan virke konfliktreduserende og disiplinerende mellom likestilte parter, men passer dårlig for overprøving av myndighetsutøvelse. Det offentlige har en selvstendig interesse i domstolskontroll, og kostnadsregler som virker nedkjølende for den private part undergraver effektiv kontroll i et asymmetrisk forhold. Det er neppe tilfeldig at land med sterkere domstolskontroll gjennomgående har prosessuelle rammer som begrenser den finansielle risikoen for den private part.

Et naturlig utgangspunkt er derfor at det offentlige bærer sine egne sakskostnader uavhengig av utfall i alvorlige og prinsipielle forvaltningssaker, eller at den private parts kostnadsansvar begrenses gjennom et tak. Videre bør retten – ved det offentlige – bære kostnadene for rettergangsskritt dommeren finner nødvendig for at saken skal være tilstrekkelig opplyst og forsvarlig behandlet.

Hvorfor vedvarer problemet? Trolig fordi forbedret rettssikkerhet gir liten umiddelbar politisk gevinst, samtidig som kostnadene ved reform er målbare og synlige. Resultatet er at lav prøvingsfrekvens i praksis er akseptert som et normativt faktum.

Kostnadene er like fullt reelle i form av svakere kontroll med statsmakten, forskjøvet rettsutvikling og en rettsstat som stopper før domstolene.

Domstolskontroll med forvaltningen: To reformspor peker seg særlig ut - Rett24